For English translation, click herePosted on December 21, 2013 by Kristian Amlie
Hva har skjedd
Her sitter jeg, bare en kort stund før jul, og det har gått over åtte måneder siden jeg begynte å jobbe i et IT-selskap igjen etter jeg kurerte mitt vedvarende håndleddsproblem. For de som ikke kjenner til forhistorien anbefaler jeg å lese hva som skjedde med meg i denne artikkelen. Jeg vil dele med dere hvordan det har gått og om jeg har hatt noen flere problemer etter jeg begynte å jobbe igjen.
De som kjenner til den originale artikkelen vil vite at RSI (Repetitive Strain Injury) ikke er det riktige uttrykket, men derimot Vedvarende Somatoform Smertelidelse (oversatt fra engelsk: link). Jeg bruker uttrykket i tittelen mest fordi det er catchy, og folk pleier å ha en formening om hva det er.
Så la meg svare på det viktigste spørsmålet først: Er jeg i orden? Et stort, rungende JA! For de av dere som kanskje er bekymret for at behandlingen ikke er permanent, og bare er enda en måte å ignorere problemet på, så kan jeg fortelle at dette rett og slett ikke er sant. Behandlingen fungerer, er permanent, og har ingen bieffekter.
La meg gi en oppsummering fra starten: Hva skjedde på min første arbeidsdag etter min forrige artikkel? Selvfølgelig var jeg litt nervøs denne dagen. Jeg hadde meget overbevisende fortalt min sjef, som også ansatte meg, at mitt smertesyndrom var historie og at jeg var helt kurert og klar til å jobbe. Dette var også det jeg fortalte meg selv. Men noe tvil er det alltid, og da jeg endelig satt ved pulten min, vel vitende om at min fremtidige lønn ville avhenge av at jeg satt der dag etter dag, begynte litt av den gamle frykten å komme tilbake.
Om vi ser på smerte, så var den første dagen helt i orden, men ettersom dagene gikk begynte jeg å føle den kjente, gamle smerten i håndleddene igjen. Men jeg var klar, jeg visste at overgangen ikke ville være smertefri. Tross alt hadde jeg ikke hatt muligheten til å trene opp amygdala i å være i et jobbmiljø og jobbe med datamaskiner. Mine følelser på det tidspunktet var blandede og gikk fra småpanisk til komplett kontroll. Jeg følte meg ganske forvirret fordi jeg hadde vært så problemfri da jeg satt med PCen hjemme, og plutselig begynte symptomene å melde seg igjen.
Heldigvis hadde jeg en time med min fysioterapeut i den andre uka etter jeg begynte å jobbe. Å prate med ham var veldig betryggende, og han sa at han ikke var det minste overrasket over at jeg følte symptomer igjen. Han sa at dette er noe som skjer med alle som går inn i IT-markedet igjen etter en lengre periode med smertelidelse. Som jeg beskrev i den første artikkelen, så bruker amygdala assosiasjon for å utløse smerte, og jeg hadde ikke vært i slik en jobbsituasjon siden jeg begynte behandlingen. Det var helt naturlig at jeg ville få en smertereaksjon. Han sa også at dette er noe som går over for alle. Jeg kjente til verktøyene og jeg kjente til fremgangsmåten, jeg måtte bare benytte dem en gang til.
Og det gjorde jeg. Det var litt vanskelig i begynnelsen, fordi jeg følte jeg hadde tatt så mange steg bakover, men jeg visste grunnen, og jeg hadde mye mer tiltro til metoden, siden jeg hadde sett den virke tidligere. Og det tok ikke lang tid før det begynte å virke. På mange måter var det nesten som om jeg ble kurert for andre gang, skjønt det tok mye kortere tid denne gangen.
Etter det var jeg smertefri nok en gang. Jeg hadde en time til med fysioterapeuten etter dette, men vi ble begge enige om at vi ikke skulle sette opp flere timer. Jeg hadde ingenting igjen å kurere! En utrolig god situasjon for meg å være i!
I de neste seks månedene skulle jeg ha det nesten smertefritt. Av og til hadde jeg små tilbakefall der jeg kunne føle smerten komme, men så og si alltid gikk det bort igjen kort tid etter jeg gjorde en av avslapningsøvelsene. Kun én gang hadde jeg et tilfelle der smerten varte mer enn én dag, og jeg skylder dette på en spesielt stressende tid akkurat da.
Gradvis har tilbakefallene blitt lenger og lenger fra hverandre, og jeg kan faktisk ikke huske når siste tilfelle var. Ikke de siste to månedene, det er sikkert. Men jeg tror også at hvis jeg får litt smerte i håndleddet nå, så legger jeg ikke merke til det lenger. Hvis du tenker på det, så er det slik de fleste forholder seg til smerte: Hvis du får en liten, bare litt irriterende smerte et sted i kroppen, så gidder du ikke tenke så mye på det. Hvorfor skulle du det? Slike små forekomster forsvinner nesten alltid etter noen minutter uansett. Dette er et tegn på et sunt forhold til smerte. Folk som lider av vedvarende somatoform smertelidelse pleier ofte å velge det motsatte alternativet: å blåse hver minste lille smerteforekomst fullstendig ut av proposjon, og bekymre seg konstant over det. Dette er rett og slett ikke nødvendig, kroppene våre er ikke så sårbare, og det peker smertespiralen nedover istedenfor oppover. Det tar tid å avlære denne måten å tenke på, men som jeg har erfart, så er det mulig.
Alt dette summeres til det rungende JA’et jeg gav i begynnelsen. Jeg tenker virkelig ikke på smerte lenger. Det begynner virkelig å føles som et fjernt minne, og jeg er helt kurert. Og hvis det kan skje med meg, så kan det garantert skje med deg også!
Konferanse
I oktober hadde jeg æren av å bli invitert til å tale ved en liten konferanse som ble arrangert på instituttet der jeg møtte min terapeut. Publikum var kun terapeuter, men de virket svært interessert i å høre historien fra noen som hadde erfart syndromet personlig. De fortalte meg at som terapeuter er det veldig vanlig å bli møtt med vantro når man prøver å fremlegge vedvarende somatoform smertelidelse som en diagnose. Dette overrasker meg ikke i det hele tatt. Vi liker å tro at hjernen vår er perfekt og symptomer må være en indikasjon på at noe er galt et annet sted i kroppen. I tillegg så er det å bli fortalt at problemet kan ha en psykisk årsak lett å tolke som et angrep på personligheten vår, og pasienten kan lett føle at den “fysiske” følelsen av smerte ikke blir tatt seriøst.
Jeg fortalte dem at for meg, så var en av de viktigste faktorene for å akseptere diagnosen, å få ordentlig bevis. Det er vanskelig å bevise helt og holdent, men det jeg trengte å se var indikatorer som fikk fysisk skade til å virke “ulogisk”. Flere av disse indikatorene er beskrevet i testene i den original artikkelen, spesielt smerten som flytter seg og trykktesten. I tillegg til disse “gjør det hjemme”-testene, så tok jeg MR av håndleddet, som ikke avslørte noe, og jeg hadde mange timer med behandling av muskler, sener og nervebaner, alle uten resultat, eller med inkonsistente resultater. Fysisk skade virket rett og slett ikke sannsynlig.
Det andre som var viktig for meg var at terapeuten gikk nøye gjennom hvordan prosessen virker i hjernen. Denne prosessen er også beskrevet i den originale artikkelen. Dette hjalp for å sette mine smerteerfaringer i en sammenheng og forklare hvorfor de føltes og oppførte seg slik de gjorde. Jeg lærte at smerte ikke er et bevisst valg, og at å lide av det ikke var en feil i min personlighet eller noe. Denne kunnskapen var også nødvendig for å forstå behandlingen som fulgte, og for å innse at medisiner eller operasjoner ikke ville hjelpe meg, men at jeg selv måtte jobbe med behandlingen over tid, ved å bruke de mentale verktøyene de gav meg.
Til sammen var det en morsom dag, og jeg fikk se noen seminarer om emner jeg ikke er vant med. Noe av det var selvfølgelig litt for avansert for meg, men det var et interessant innblikk i hvordan fysioterapeuter jobber til vanlig, og hvordan somatoforme smertelidelse henger sammen med dette.